Old Trafford, drømmenes teater!

Da var endelig dagen kommet for det tenkte høydepunktet  på turen.

En tur til Old Trafford og fotballkamp med favorittlaget til min kjære.

Dessverre opprant dagen med regnvær og en sur vind så det ble ingen gåtur,

 her var det bare å hive seg i en taxi.Trafikken var stor utover selv om vi dro

flere timer før start for å få med litt av området rundt først.

Kanskje ikke så rart at man merker det på trafikken når 80000 mennesker

skal til samme sted. Vi startet med et besøk innom blodfansens pub Blaze  for å

kjenne litt på stemningen. Der sto vi som sild i tønne og hørte på sang og høylytte samtaler. Vi gikk videre ned til stadion og gikk en tur innom Megastore
 for å se på hva de hadde til salgs.

Vi tok en runde og tittet litt på området, mens vi ventet på at dørene skulle åpne.

Kaldt og surt var det og ventetiden føltes lang, men forventningene var høye.

Plutselig ser vi et telt hvor folk står i kø utenfor og rusler bort for å se.

Det viser seg at her kan mann prøvesmake litt av vinen Casillero del Diablo,

forøvrig en av mannens favorittviner. Men her var overraskelsen stor når det viste

seg at også en av de store heltene på Manchester United sto klar for å hilse på oss

på veien ut. Det ble selvsagt en stor opplevelse for min mann å ta ham i hånden.

Captain Marvel, Robbo!

Endelig åpnet dørene og vi fikk gå inn og se på stadion og hvor vi skulle sitte.

Det var en mektig opplevelse å se hvor stort det var og vite at her var det samlet

bortimot 80000 mennesker med samme drøm og passion. Når stemmene hevet seg

og rullet gjennom stadion kunne man virkelig kjenne det.

 Dårlig plass til bena...

Manchester United mot  West Bromwich.

Vi hadde leid sesongbillett for dagen og hadde plass på Sir Alex Fergusons stand.

Vi satt på 2 nivå og vi hadde grei sikt ned på banen. Men engelskmenn må 

være korte i beina for selv jeg slet med å få plass på benkeradene.

 Ikke noen drømmestilling å sitte med en hard setebenk inn i leggen i flere timer.

Når det i tillegg var svinekaldt og laget tapte kampen ble det en delt opplevelse.

Mannen valgte å legge skylden for sistnevnte på meg, 
så jeg får ikke være med en gang til! ;-)

(Blir ikke høye protester fra meg altså).

Men alt i alt var det verdt turen ut, om ikke for annet enn å se hvor fornøyd

 min kjære var over å få trykke Bryan Robsons hånd!

Litt av et folkehav på vei ut.

Må si jeg var imponert over hvor effektivt stadion ble tømt,

 ikke antydning til køer inne i bygget.

Alt fløt prikkfritt ned gjennom trappene.